hugu

hugu n (definite singular huguet or (dialectal) hugu, indefinite plural hugu, definite plural hugua)

1. (dialectal) alternative spelling of hugud (“head”)
   • 1957, Åsta Holth, Fem år på Nuttila, Oslo: Norsk barneblad, page 25:

     Mari rista på huguet.

     Mary shook her head.

   • 1957, Åsta Holth, Fem år på Nuttila, Oslo: Norsk barneblad, page 95:

     Over hugua deira bylgja røyken som eit grått ullteppe.

     Over their heads, the smoke billowed like a gray woollen carpet.

   • 1950, Alf Prøysen, Trost i taklampa, Oslo: Storskriftforl., page 32:

     Men hu fant ingen nykkjel, så vart det så hu sette seg på dørsteinen og la hugu bakover mot sola.

     But she found no key. So she sat herself on the doorstep and lay her head backwards towards the sun.

From Proto-Germanic *hugiz, *huguz, whence also Old English hyġe, Old Norse hugr.

hugu m

1. thought