bån

From Old Norse barn, from Proto-Germanic *barną. See also Jamtish báðn.

• IPA^(key): /boːn/

bån n (plural bånet)

1. (dialectal) alternative form of barn (“child”)
   • 1984, Jon Hvitsand, Soga om Hørteverket, [Hørte]: Hørtesogelaget, page 207:

     Han og kona, som ein ikkje veit namn på, hadde fleire bon ihop.

     He and his wife, whose name we don't know, had multiple children together.

   • 1967, Åsta Holth, Kapellet, Oslo: Gyldendal, page 111:

     Når båna ville lære det språket som foreldra tala seg i millom, sa gjerne foreldra: «De skal ikkje lære det. Det er stygt!»

     Whenever the children wanted to learn the language which their parents spoke between themselves, the parents might say: "You shouldn't learn it. It's foul!"

   • 1948, Tore Ørjasæter, Christophoros, Oslo: Norli, page 143:

     Og eg har bånet med til deg.

     And I brought you the child.

   • 1928, Tarjei Vesaas, Dei svarte hestane [The Black Horses], Oslo: Olaf Norlis forlag, page 313:

     Eg hev fenge eit lite baan, eg kann ikkje ut på langreise.

     I have born a small child, I cannot travel far.

   • 1899, Hulda Garborg, Heimestell, Kristiania: Den 17de Mai, page 30:

     Lat ikkje baan elder sjuke folk sjaa paa slagting!

     Do not let children or sick people watch the slaughtering [i.e. of animals].

   • 1890, Jørund Telnes, Netar [Nights], Kristiania, page 53:

     „Mat!“ ropar Boni og tuttrar og græt.

     "Food!" cry the children, whining and weeping.

   • 1853, Ivar Aasen, Prøver af Landsmaalet i Norge, Christiania: Carl C. Werner & Comp., page 55:

     Bon'i deires va ſtore, aa dei eldſte va vakſne jamvæl

     Their children were big, the eldest even were grownups.

   • 1704, “Hap up qvar Ejn Bærge tind”, in Den fyrste morgonblånen, Oslo: Novus, published 1990, page 66:

     utu Likna ingen hejl [e]l End fær mæ Bonom

     From likeness none rather than one gets with [his] children

• Ivar Aasen (1850) “Barn”, in Ordbog over det norske Folkesprog‎ (in Danish), Oslo: Samlaget, published 2000